Norge diskriminerer ikke-kristne

Et viktig eksempel finnes i Forsvaret. Der er det over 50 feltprester, men bare to felthumanister. Det betyr i praksis at om du ikke er kristen, må du likevel forholde deg til religiøse representanter dersom du trenger støtte. Det samme gjelder i helsevesenet og kriminalomsorgen: Rundt 200 prester har stillinger i det offentlige, mens representanter for alle andre livssyn kun teller rundt ti personer. 

Det er vanskelig å se hvordan dette kan rettferdiggjøres. Hva er det egentlig kristne har gjort for åbli så tydelig særbehandlet? Hva tilsier at mennesker med andre eller ingen livssyn skal få et dårligere eller fraværende tilbud i møte med livets mest sårbare øyeblikk?  

Norge er ikke lenger et samfunn hvor kristendommen har monopol på meningen med livet. Færre og færre identifiserer seg selv som kristne, ikke bare vist i den norske kirke sin synkende medlemsmasse, men også og det mer og mer sekulære samfunnet Norge utvikler se til. Likevel henger de offentlige støttetjenestene bak i fortiden. Det er både historieløst og respektløst overfor det faktiske Norge. 

Vi må slutte å kalle dette et spørsmål om 'valg', når det i virkeligheten som oftest ikke finnes noe reelt alternativ. Mangelen på representanter fra ikke-kristne livssyn betyr at mange mennesker i krise overlates til å velge mellom en prest de ikke ønsker å snakke med, eller rett og slett ingenting.  

Et verdig og mangfoldig samfunn må tilby mennesker støtte i forhold til deres faktiske livssyn, enten det er kristent, muslimsk, buddhistisk eller humanistisk. Det handler ikke om prestens kompetanse, men om respekt for tro- og livssynsfriheten.  

Det er ikke lettere å håndtere eksistensielle livsutfordringer dersom man ikke er kristen. Ikke-kristne finnes også, Norge. 

Kilder: