Stat + kirke = sant?
Vi vil sette et søkelys på forholdet mellom staten og kirken for å vise dere hvor upassende og urettferdig dette er ovenfor andre tros- og livssynsamfunn. Vi i Humanistisk Ungdom mener det er på tide med en skilsmisse og bedre livssynslikestilling i Norge!
Støtten til tros- og livssynssamfunn baseres på antall medlemmer i Den norske kirke.
Ifølge Grunnloven skal alle religioner og livssyn behandles likt, men når støtten baseres på kirkens behov i stedet for en rettferdig fordeling, blir systemet stadig mer urettferdig. Som en konsekvens av dette systemet øker statens støtte til kirken, selv om den mister rundt 50.000 medlemmer hvert år. Dette fører til at staten bruker stadig mer penger på religion og livssyn, fra en pott som allerede er, ifølge mange, altfor stor.
Det er presten du møter når du virkelig trenger noen å prate med.
Alle kan ha bruk for en god samtalepartner. På et sykehus, dersomnoen du kjenner er syk. Eller i forsvaret, om du kjenner at inntrykkene blir for sterke. Det finnes alltid et behov for noen å prate med, men er det ikke frustrerende at tilbudet ofte er en prest? I de fleste tilfeller finnes det ikke et valg, og du må forholde deg til et perspektiv og et livssyn som kanskje ikke har noe med deg å gjøre. Hva med humanister? Andre religiøse? Ikke-troende?
Det er uakseptabelt at forsvaret tilbyr nesten femti (50) feltprester i landet, men kun har to (2) felthumanister utplassert. Det er uakseptabelt at det eneste valget man har på sykehus er å snakke med en prest. Det er uakseptabelt at 18 studiesteder har en studentprest, mens kun 3 studiesteder har en studenthumanist. Staten har ikke ansvar for å sørge for at tros- og livssynsorganisasjoner har penger til å ansette samtalepartnere, men velger fortsatt å gi Den Norske Kirke alle pengene de kunne bedt om. Er ikke dette urettferdig? I Norge trenger vi et bredere tilbud hvor alle samtaler kan tas på prinsippene til den som virkelig trenger det. Det viktigste er at den som trenger en samtale føler seg sett og trygg, ikke at presten får mest plass på den store scenen i samfunnet.
Norges monark har ikke religionsfrihet
Det betyr at de ikke kan velge hvilken tro de ønsker å følge. Ifølge § 4 i Grunnloven må kongen være kristen. Dette kravet er gammelt og utdatert, da det opprinnelig ble laget fordi kongen var øverste makt i kirken. Tidene har forandret seg, og monarken har nå ingen formell rolle i kirken. Derfor er denne loven en arv fra en annen tid der forholdet mellom kirke og stat var svært annerledes. Samfunnet og lovene våre utvikler seg, og gamle tradisjoner kan noen ganger henge igjen, selv etter at deres opprinnelige formål er borte.